Om meg

.

30. juni 2009

Nabohuset brant i natt


Siden desember 2007 har det vært over 30 påsatte branner i Haugesund. Samtlige har startet i søppeldunker utenfor boliger, og det har hendt at husene har tatt fyr. Brannstifteren har enda ikke blitt tatt, og i natt slo gærningen til igjen - i nabohuset.

Jeg hadde akkurat lagt meg klokka halv to i natt da tre brannbiler, en ambulanse og to politibiler kom kjørende med blålys som lyste opp hele nabolaget. De stanset 50 meter fra leiligheten jeg bor i, og jeg satt i vinduet og så hvordan den sorte røyken la seg som et teppe over huset hvor flammene blafret. Vi tok oss en tur ut for å se, men med alle brannbilene var det ikke mye annet å få øye på enn uniformerte mennesker med alvorlige ansikter og en tjukk røyk som gjorde det tungt å puste.

Du kan tro det var vanskelig å få sove etterpå. Siden vinduet hadde stått åpent, la brannrøyken igjen en sterk lukt av brent tre. Hadde jeg våknet fra dyp søvn akkurat da, så hadde jeg trodd at vår egen leilighet sto i brann.

Dagen etterpå kunne jeg lese på Haugesunds-avis.no at brannen ble oppdaget av en bilist som fikk vekket de tre som lå og sov i huset. Hadde jeg tatt en titt ut av vinduet selv, en halvtime tidligere, kunne jeg sikkert ha fått øye på den syke jævelen som nyter tanken på mennesker som brenner i hjel i sine egne hjem. Nå må politiet ta denne brannstifteren snart. I natt kunne det like gjerne ha vært dette huset som hadde fått dette syke mennesket på besøk, og gudene må vite om jeg da hadde sittet her i dag.

Jeg blir så mektig provosert og så utrolig redd. Noen mennesker fortjener knapt å leve.

22. juni 2009

Nasjonalistisk ironi

Her er teksten jeg skrev til norskeksamen i mai. Fikk 6! :-D

Året er 1859. Norges landsmenn er fremdeles i nasjonalistisk lykkerus etter Grunnloven anno 1814. Det har gått 45 år siden Danmark sa fra seg vårt gitarformede land og sendte oss videre til Sverige, men av Söta Bror fikk vi i hvert fall noen rettigheter og våre egne lover. Over hele landet hylles fjell og fjorder, gårder og bunader av kunstnere og forfattere som føder ideen om at Norge er verdens beste land å bo i. På gården Wernersholm utenfor Bergen sitter en ung mann og skriver et dikt som fire år senere skal vise seg å bli selveste nasjonalsangen. Det er ikke godt å vite om denne mannen, som debuterte bare to år tidligere, hadde ambisjoner om evig liv på nasjonaldagen hundre år fremover, men det kan ikke utelukkes at han ville gi skolekorpsene en utfordring. Bjørnstjerne Bjørnson står bak en av våre fremste nasjonalskatter.

Nesten nåtid, 2002. På Litteraturfestivalen på Lillehammer sitter den 40 år gamle forfatteren Gro Dahle med en oppgave i hendene som lyder: ”Lag et globalt supplement til ”Ja, vi elsker dette landet”.” Dahle finner fram penn og papir og lar ironien flyte over i et dikt som ville fått Bjørnstjerne Bjørnson til å snu seg i grava. Det er nåtid og alt skal ironiseres og kritiseres. I følge FN er Norge et av verdens mest velstående land, men nasjonalismen har sunket like dypt som beinrestene etter en gammel forfatter som sannsynligvis førte opp Norges land som enearving på testamentet. Det er ikke lenger like stas å være medlem av nettverket Norge på Facebook. Bjørnsons snart 150 år gamle dikt hyller nordmenn for å ville dø for sitt fedreland som stiger frem, mens Dahle enkelt skriver at vi stiger opp av vann som et Pizza Grandiosa-land. Går det an å finne en mellomting?

Når man leser Bjørnsons ”Ja, vi elsker dette landet” og Dahles ”Norge i fløtesaus”, er det først og fremst vanskelig å mistenke noen av dem for å ikke ha vært i Norge. Den største forskjellen er likevel at Bjørnson har skrevet diktet sitt ut fra historiebøker og Fakta på lørdag, mens Dahle har kjøpt kebab etter en fuktig bytur og vet hvor lett det er å fråtse Nugattiboksen. Det er nesten litt pinlig at vi har forfattere i nåtiden som kan dokumentere hvor dårlig det står til med gamle Norge. Jeg må gå nærmere inn på ”Ja, vi elsker dette landet” for å finne ut om Bjørnson kanskje gjorde oss en bjørnetjeneste ved å la være å nevne sydenfylla, havrevelling og Bobbysocks, for Dahle kunne selvfølgelig ikke la være.

”Ja, vi elsker dette landet,” sa Bjørnson i 1859. Jeg er redd for at dette er udiskutabelt. Furet ligger landet over vannet, og det betyr at Norge er dekket med furutrær. Til tross for at dette er svært urettferdig å høre for grantrærne, er det umulig å ikke forelske seg i saganatten som senker drømmer på vår jord. Det er først og fremst dette verset som er kjent på folkemunne, men Bjørnson var iherdig den dagen i 1859 og skrev hele åtte strofer! I den første av de strofene som ingen har hørt før, står det historisk skrevet om Harald, Håkon, en skald som av en eller annen grunn var viktig å få med, Olav den hellige, Sverre den høye og byen Roma. Selv om det ikke er like dypt og uforståelig, er ikke Dahles dikt helt blottet for historie heller. Tidlig i diktet minner hun leserne på Jan Teigen, Jan Werner, Bobbysocks og fru Ferner. Jeg rekker å bli flau allerede før jeg kommer til Märtha, Ari og Sven O. Høiby. Det verste er at Dahle så vidt har begynt. Er dette den type norgeshistorie vi vil synge i allsang på nasjonaldagen?

Gro Dahle hater Norge. Norge hater Norge. ”Norge i fløtesaus” er nettopp det som må skje. Statuslandet Norge må druknes takket være Gro Dahle. Vi kan vel sette pris på at hun nevnte at vi er gode på ski, men før det står det: ”Det er feite, bleike fleskefjes, Det er slit og strev og statusrace, Det er slitne, krumme arbeidsrygger, Det er digre, sultne Finnmarksmygger.” I tillegg presterer hun å nevne både sognemål og tørrfisk. Jeg må vende ryggen til og lukke øynene, tilbake til han som forhåpentligvis fortsatte å elske Norge etter sin død, og fortsetter etter å ha lest diktet til Gro Dahle. ”Ja, vi elsker dette landet” kan gi håp. Står det noe om tørrfisk i diktet fra 1859?

Nei, men I følge Bjørnson er det ingen som vil kjempe mer for Norge enn nordmennene selv. Da Karl 12. angrep Halden i 1716 var vi visst villige til å brenne vårt eget land før vi ga det til noen som helst. Det var ærefult å dø for Norge, og hungersnød og krig skulle ikke være noe problem bare man elsket landet sitt høyt nok. Ærlig talt, Bjørn. Her må jeg stanse deg. Den gamle nasjonalsangen kan til tider bli litt overdrevet heroisk, men hvordan står den opp mot Dahles brutale ærlighet? Kan vi gå med hodet høyt hevet i bunad nedover Karl Johan og synge: ”For det er Norge Norge midt på kloden, Og is og brus i pølseboden”? I følge Dahle er ”Norge Norge nå på salg”.

Bjørnson snur seg nok i grava igjen. Norge, landet vi vil dø for. I ”Ja, vi elsker” blir unionsoppløsningen med Danmark beskrevet som det beste som noensinne har skjedd, selv om vi fremdeles elsket våre naboland. Fienden kastet sitt våpen, så vi hastet mot ham med undring. Vi var drevne fram på stand av skammen, men gikk i forhandlinger som gjorde at brødrene etter hvert sto sammen. Bjørnson ville blitt skuffet i 2009. Sverige gjør narr av Norge i hvert eneste Melodi Grand Prix og nordmenn skyr danske TV-serier, for de snakker så fælt. Det sier kanskje litt at Gro Dahles beskrivelse av nåtidens Norge ikke inneholder et eneste ord om nabolandene våre. Likevel; det både Dahle og Bjørnson har husket å nevne, er det mest nasjonalistiske vi kan skryte på oss: Vær og vind og skjønn natur. Bjørnson nevner furutrærne, og Dahle skriver: ”Det regner og blåser og snør, Og menneskene lever og dør”. Greit, jeg tar det tilbake. Naturen er ikke nasjonalistisk lenger.

Det har virkelig gått nesten 150 år mellom disse to vidt forskjellige diktene som handler om akkurat det samme landet. Det er vanskelig å tro. På Bjørnsons tid kjempet fedrene for landet mens mødrene gråt, og Herren stille lempet fordi han ville beskytte vårt land. Gro Dahle skriver at mens sjømennene er ute og dumper olje i havet, så sitter alenemødre alene hjemme. Det står om sameradio, Nesquick, hodepinetabletter og SAS. Ikke et ord om Herren. Bjørnstjerne Bjørnson orker ikke å snu seg i grava flere ganger. Han er jo tross alt en død mann. Norge kunne trengt en slik nasjonalist igjen, en som hadde minnet oss på Olav den hellige og hvor mye vi elsker, elsker dette landet. Som barn av en annen verden er det sant som Dahle sier: ”Vi drømmer, vi drømmer om sommerklær”. Det er slik vi overlever vinteren. Nordmenn er evige, små optimister. Selvfølgelig er vi langt fra like nasjonalistiske og lykkelige som nordmenn flest på 1800-tallet, men det er rett og slett fordi Bjørnstjerne Bjørnson er død. Bjørnen sover. Heldigvis lever ”Ja, vi elsker dette landet” videre og takk gud for det, for det gir mindre spillerom for forfattere som Gro Dahle, som sikkert hadde nominert sitt grusomme dikt som Norges nye nasjonalsang. Om det noen gang vil bli nødvendig, så må vi gjøre som Bjørnson foreslo i 1859: Brenn landet. Norge må brenne i Bjørnsons navn og deretter drukne i fløtesaus før Gro Dahles diktning gir oss en ny allsangfavoritt i barnetoget nedover Karl Johan. Da dør den siste biten av nasjonalisme som finnes igjen i hjerterota av kongeriket Norge, som en saganatt som dreper drømmer på vår jord. Ja, vi elsker Norge.

6. juni 2009

Grevlinggru!

I dag våknet jeg til et fryktelig syn. Vi har nemlig hatt besøk av en stor, feit grevling i natt. Dere husker kanskje hvor redd jeg er for grevlinger? Kanskje ikke. Uansett; jeg skrev i hvert fall for et par måneder siden at jeg fikk sjokk da jeg fikk vite at dyret finnes i Norge. For du vet; det er ikke alt man har tenkt over i det hele tatt. Som tutti frutti, for eksempel. Jeg har aldri tenkt noe særlig over hva det er for noe, så det første som datt ut av meg var selvfølgelig: "Er ikke det en tropisk frukt?"

Anyways, siden vi bor i andre etasje i et hus, blir det mer søppel per husholdning enn den ene søppeldunken utenfor får plass til. Derfor har det stått en ekstra søppelsekk ved siden av, men det må det tydligvis bli slutt på. I dag morges så jeg at sekken var revet opp og alle Kiwi-posene også var revet, og søppelet lå utover hele innkjørselen. Overalt lå det store klaser grevlingbæsj. No kidding! Nå tenker du kanskje at det har vært katter på ferde, men nei; kattebæsj ser IKKE slik ut.

Jeg tror jeg har god grunn til å frykte for mitt eget liv. Gærne grevlinger lusker utenfor vinduet mitt om natten! Herregud, hjelp.