Om meg

.

9. juli 2010

Ok, det slo meg plutselig at noen ganger detter det folk inn her (uffda) som tror jeg er en sykt dårlig blogger. Jeg VAR det. Så sluttet jeg helt. Denne bloggen er avsluttet, bare sånn at det nå er skriftlig.



;);););)

30. juni 2009

Nabohuset brant i natt


Siden desember 2007 har det vært over 30 påsatte branner i Haugesund. Samtlige har startet i søppeldunker utenfor boliger, og det har hendt at husene har tatt fyr. Brannstifteren har enda ikke blitt tatt, og i natt slo gærningen til igjen - i nabohuset.

Jeg hadde akkurat lagt meg klokka halv to i natt da tre brannbiler, en ambulanse og to politibiler kom kjørende med blålys som lyste opp hele nabolaget. De stanset 50 meter fra leiligheten jeg bor i, og jeg satt i vinduet og så hvordan den sorte røyken la seg som et teppe over huset hvor flammene blafret. Vi tok oss en tur ut for å se, men med alle brannbilene var det ikke mye annet å få øye på enn uniformerte mennesker med alvorlige ansikter og en tjukk røyk som gjorde det tungt å puste.

Du kan tro det var vanskelig å få sove etterpå. Siden vinduet hadde stått åpent, la brannrøyken igjen en sterk lukt av brent tre. Hadde jeg våknet fra dyp søvn akkurat da, så hadde jeg trodd at vår egen leilighet sto i brann.

Dagen etterpå kunne jeg lese på Haugesunds-avis.no at brannen ble oppdaget av en bilist som fikk vekket de tre som lå og sov i huset. Hadde jeg tatt en titt ut av vinduet selv, en halvtime tidligere, kunne jeg sikkert ha fått øye på den syke jævelen som nyter tanken på mennesker som brenner i hjel i sine egne hjem. Nå må politiet ta denne brannstifteren snart. I natt kunne det like gjerne ha vært dette huset som hadde fått dette syke mennesket på besøk, og gudene må vite om jeg da hadde sittet her i dag.

Jeg blir så mektig provosert og så utrolig redd. Noen mennesker fortjener knapt å leve.

22. juni 2009

Nasjonalistisk ironi

Her er teksten jeg skrev til norskeksamen i mai. Fikk 6! :-D

Året er 1859. Norges landsmenn er fremdeles i nasjonalistisk lykkerus etter Grunnloven anno 1814. Det har gått 45 år siden Danmark sa fra seg vårt gitarformede land og sendte oss videre til Sverige, men av Söta Bror fikk vi i hvert fall noen rettigheter og våre egne lover. Over hele landet hylles fjell og fjorder, gårder og bunader av kunstnere og forfattere som føder ideen om at Norge er verdens beste land å bo i. På gården Wernersholm utenfor Bergen sitter en ung mann og skriver et dikt som fire år senere skal vise seg å bli selveste nasjonalsangen. Det er ikke godt å vite om denne mannen, som debuterte bare to år tidligere, hadde ambisjoner om evig liv på nasjonaldagen hundre år fremover, men det kan ikke utelukkes at han ville gi skolekorpsene en utfordring. Bjørnstjerne Bjørnson står bak en av våre fremste nasjonalskatter.

Nesten nåtid, 2002. På Litteraturfestivalen på Lillehammer sitter den 40 år gamle forfatteren Gro Dahle med en oppgave i hendene som lyder: ”Lag et globalt supplement til ”Ja, vi elsker dette landet”.” Dahle finner fram penn og papir og lar ironien flyte over i et dikt som ville fått Bjørnstjerne Bjørnson til å snu seg i grava. Det er nåtid og alt skal ironiseres og kritiseres. I følge FN er Norge et av verdens mest velstående land, men nasjonalismen har sunket like dypt som beinrestene etter en gammel forfatter som sannsynligvis førte opp Norges land som enearving på testamentet. Det er ikke lenger like stas å være medlem av nettverket Norge på Facebook. Bjørnsons snart 150 år gamle dikt hyller nordmenn for å ville dø for sitt fedreland som stiger frem, mens Dahle enkelt skriver at vi stiger opp av vann som et Pizza Grandiosa-land. Går det an å finne en mellomting?

Når man leser Bjørnsons ”Ja, vi elsker dette landet” og Dahles ”Norge i fløtesaus”, er det først og fremst vanskelig å mistenke noen av dem for å ikke ha vært i Norge. Den største forskjellen er likevel at Bjørnson har skrevet diktet sitt ut fra historiebøker og Fakta på lørdag, mens Dahle har kjøpt kebab etter en fuktig bytur og vet hvor lett det er å fråtse Nugattiboksen. Det er nesten litt pinlig at vi har forfattere i nåtiden som kan dokumentere hvor dårlig det står til med gamle Norge. Jeg må gå nærmere inn på ”Ja, vi elsker dette landet” for å finne ut om Bjørnson kanskje gjorde oss en bjørnetjeneste ved å la være å nevne sydenfylla, havrevelling og Bobbysocks, for Dahle kunne selvfølgelig ikke la være.

”Ja, vi elsker dette landet,” sa Bjørnson i 1859. Jeg er redd for at dette er udiskutabelt. Furet ligger landet over vannet, og det betyr at Norge er dekket med furutrær. Til tross for at dette er svært urettferdig å høre for grantrærne, er det umulig å ikke forelske seg i saganatten som senker drømmer på vår jord. Det er først og fremst dette verset som er kjent på folkemunne, men Bjørnson var iherdig den dagen i 1859 og skrev hele åtte strofer! I den første av de strofene som ingen har hørt før, står det historisk skrevet om Harald, Håkon, en skald som av en eller annen grunn var viktig å få med, Olav den hellige, Sverre den høye og byen Roma. Selv om det ikke er like dypt og uforståelig, er ikke Dahles dikt helt blottet for historie heller. Tidlig i diktet minner hun leserne på Jan Teigen, Jan Werner, Bobbysocks og fru Ferner. Jeg rekker å bli flau allerede før jeg kommer til Märtha, Ari og Sven O. Høiby. Det verste er at Dahle så vidt har begynt. Er dette den type norgeshistorie vi vil synge i allsang på nasjonaldagen?

Gro Dahle hater Norge. Norge hater Norge. ”Norge i fløtesaus” er nettopp det som må skje. Statuslandet Norge må druknes takket være Gro Dahle. Vi kan vel sette pris på at hun nevnte at vi er gode på ski, men før det står det: ”Det er feite, bleike fleskefjes, Det er slit og strev og statusrace, Det er slitne, krumme arbeidsrygger, Det er digre, sultne Finnmarksmygger.” I tillegg presterer hun å nevne både sognemål og tørrfisk. Jeg må vende ryggen til og lukke øynene, tilbake til han som forhåpentligvis fortsatte å elske Norge etter sin død, og fortsetter etter å ha lest diktet til Gro Dahle. ”Ja, vi elsker dette landet” kan gi håp. Står det noe om tørrfisk i diktet fra 1859?

Nei, men I følge Bjørnson er det ingen som vil kjempe mer for Norge enn nordmennene selv. Da Karl 12. angrep Halden i 1716 var vi visst villige til å brenne vårt eget land før vi ga det til noen som helst. Det var ærefult å dø for Norge, og hungersnød og krig skulle ikke være noe problem bare man elsket landet sitt høyt nok. Ærlig talt, Bjørn. Her må jeg stanse deg. Den gamle nasjonalsangen kan til tider bli litt overdrevet heroisk, men hvordan står den opp mot Dahles brutale ærlighet? Kan vi gå med hodet høyt hevet i bunad nedover Karl Johan og synge: ”For det er Norge Norge midt på kloden, Og is og brus i pølseboden”? I følge Dahle er ”Norge Norge nå på salg”.

Bjørnson snur seg nok i grava igjen. Norge, landet vi vil dø for. I ”Ja, vi elsker” blir unionsoppløsningen med Danmark beskrevet som det beste som noensinne har skjedd, selv om vi fremdeles elsket våre naboland. Fienden kastet sitt våpen, så vi hastet mot ham med undring. Vi var drevne fram på stand av skammen, men gikk i forhandlinger som gjorde at brødrene etter hvert sto sammen. Bjørnson ville blitt skuffet i 2009. Sverige gjør narr av Norge i hvert eneste Melodi Grand Prix og nordmenn skyr danske TV-serier, for de snakker så fælt. Det sier kanskje litt at Gro Dahles beskrivelse av nåtidens Norge ikke inneholder et eneste ord om nabolandene våre. Likevel; det både Dahle og Bjørnson har husket å nevne, er det mest nasjonalistiske vi kan skryte på oss: Vær og vind og skjønn natur. Bjørnson nevner furutrærne, og Dahle skriver: ”Det regner og blåser og snør, Og menneskene lever og dør”. Greit, jeg tar det tilbake. Naturen er ikke nasjonalistisk lenger.

Det har virkelig gått nesten 150 år mellom disse to vidt forskjellige diktene som handler om akkurat det samme landet. Det er vanskelig å tro. På Bjørnsons tid kjempet fedrene for landet mens mødrene gråt, og Herren stille lempet fordi han ville beskytte vårt land. Gro Dahle skriver at mens sjømennene er ute og dumper olje i havet, så sitter alenemødre alene hjemme. Det står om sameradio, Nesquick, hodepinetabletter og SAS. Ikke et ord om Herren. Bjørnstjerne Bjørnson orker ikke å snu seg i grava flere ganger. Han er jo tross alt en død mann. Norge kunne trengt en slik nasjonalist igjen, en som hadde minnet oss på Olav den hellige og hvor mye vi elsker, elsker dette landet. Som barn av en annen verden er det sant som Dahle sier: ”Vi drømmer, vi drømmer om sommerklær”. Det er slik vi overlever vinteren. Nordmenn er evige, små optimister. Selvfølgelig er vi langt fra like nasjonalistiske og lykkelige som nordmenn flest på 1800-tallet, men det er rett og slett fordi Bjørnstjerne Bjørnson er død. Bjørnen sover. Heldigvis lever ”Ja, vi elsker dette landet” videre og takk gud for det, for det gir mindre spillerom for forfattere som Gro Dahle, som sikkert hadde nominert sitt grusomme dikt som Norges nye nasjonalsang. Om det noen gang vil bli nødvendig, så må vi gjøre som Bjørnson foreslo i 1859: Brenn landet. Norge må brenne i Bjørnsons navn og deretter drukne i fløtesaus før Gro Dahles diktning gir oss en ny allsangfavoritt i barnetoget nedover Karl Johan. Da dør den siste biten av nasjonalisme som finnes igjen i hjerterota av kongeriket Norge, som en saganatt som dreper drømmer på vår jord. Ja, vi elsker Norge.

6. juni 2009

Grevlinggru!

I dag våknet jeg til et fryktelig syn. Vi har nemlig hatt besøk av en stor, feit grevling i natt. Dere husker kanskje hvor redd jeg er for grevlinger? Kanskje ikke. Uansett; jeg skrev i hvert fall for et par måneder siden at jeg fikk sjokk da jeg fikk vite at dyret finnes i Norge. For du vet; det er ikke alt man har tenkt over i det hele tatt. Som tutti frutti, for eksempel. Jeg har aldri tenkt noe særlig over hva det er for noe, så det første som datt ut av meg var selvfølgelig: "Er ikke det en tropisk frukt?"

Anyways, siden vi bor i andre etasje i et hus, blir det mer søppel per husholdning enn den ene søppeldunken utenfor får plass til. Derfor har det stått en ekstra søppelsekk ved siden av, men det må det tydligvis bli slutt på. I dag morges så jeg at sekken var revet opp og alle Kiwi-posene også var revet, og søppelet lå utover hele innkjørselen. Overalt lå det store klaser grevlingbæsj. No kidding! Nå tenker du kanskje at det har vært katter på ferde, men nei; kattebæsj ser IKKE slik ut.

Jeg tror jeg har god grunn til å frykte for mitt eget liv. Gærne grevlinger lusker utenfor vinduet mitt om natten! Herregud, hjelp.

26. mai 2009

Hva du IKKE må gjøre på eksamen

Riktig svar: Sovne.

En time inn i norskeksamen kunne jeg fremdeles ikke lese oppgaveteksten tydelig, så trøtt var jeg. Og på høyresiden min satt Utvik med hodet i hendene og vugget sakte fra side til side, langt inne i drømmeland. Jeg tenkte at det umulig kunne skade å bare lukke øynene litt, bare litt, men idet jeg sovnet, holdt jeg på å ramle av stolen og eksamensvakten så på meg med et medlidenhetsfullt blikk. Jeg gikk til slutt for oppgave 1. Bjørnstjerne Bjørnson vs. et dikt om tørrfisk, sognemål og Nugatti.

2. mai 2009

1. mai



Hei. I går var det 1. mai og det er en fin dag for eventyr. Etter at jeg hadde besøkt mormor, møtte jeg Birte i byen og vi satt på kaien og hadde sommerens første utepils. (Hvitvin og cider egentlig, men utepils høres så mye bedre ut).  Vi vimset rundt i byen, tok bilder, pratet om ting vi aldri har pratet om før, og endte dagen på McDonald's på andre siden av byen. De beste dagene er dem hvor man gjør alt på impuls og ikke vet når dagen vil ende. Klokka ti ble jeg kjørt hjem fordi ankelen min var helt ødelagt. Man må jo ofre litt. Love you, Birte! Sannsynligvis den beste vennen man kan ha.









28. april 2009

Sliten nå, ja

Det hender at jeg glemmer at jeg har en blogg. Det hender også at jeg glemmer at jeg har en laptop i det hele tatt. De to siste ukene har jeg prioritert skolearbeid, og nå framover er det nærmest bare eksamener, heldagsprøver og studiedager igjen. I ledige stunder drar jeg ikke fram bloggen for å fortelle folk hvor sliten jeg er, men legger meg heller i armkroken til kjæresten. Det er fint der.

I morgen har jeg mattetentamen, men jeg orker egentlig ikke å øve. Jeg skriver egentlig bare for å minne meg andre (og meg selv) på at jeg fremdeles er i live.

Den siste tiden har jeg stort sett sittet med studiebok og notatbok i fanget, men ellers har jeg syklet litt rundt, fikk ikke jobben jeg var på intervju for, så jakten fortsetter, økonomisk krise gjør at vi spiser spaghetti til middag fem dager i uka og endelig har jeg fått svære kaninen hit.

Nei, nå tror jeg at jeg skal duppe av på sofaen, rett og slett. Vi sees vel når sommerferien begynner...

Bilder fra uken:
Kjæresten liker ikke måten jeg skjærer brød på. Ser ikke noe gærent her, jeg...


På skolen, mediatime. Birte, Simon, Susanne og Bjørg. Orker ikke linke til dem nå.

Og jeg har plukket hvitveis.

20. april 2009

Boys don't get it

Siden jeg tok en kaoskontroll på de over tusen papirene til kjæresten og sorterte alle regningene hans, bestemte han seg for å ta hevn ved å gå gjennom veska mi. Kan ikke akkurat si at jeg var veldig happy da han dro ut alt og la tre ting tilbake: Lommeboka, meldebok og en tampong. UNNSKYLD MEG?

Denne her er faktisk viktig å ha i veska. Den bringer lykke:

Og disse, selv om jeg ikke drikker øl:

Og denne vakre:

Alt dette her må være med!

Og selvfølgelig en del andre papirer og litt rusk og rask og kvitteringer, du vet. Ikke sant, du vet? Du forstår dette her?

12. april 2009

Påske: end.

Ok, først og fremst; veldig deilig å være hjemme. Nå skal jeg være her i to dager før jeg er på farten igjen. De siste tre timene har jeg sittet fastklemt i en liten bil og gledet meg til hvert skilt som kom hvor det sto hvor mange mil det var igjen til Haugesund. I påskehelgen har jeg nemlig vært på et hotell langt inne i Hardanger, og det ligger ca her: (trykk på)

Vi var der utenom høysesongen, så vanligvis ville det ha sett slik ut:

Og i april ser det slik ut: Likevel var det nydelig. Jeg savner det litt allerede.



Jeg har også tatt bilde av det bittelille påskeegget mitt for dere. La mobilen ved siden av så det ble en fin målestokk. Egget har jeg hatt siden jeg var veldig liten.

Seee så glad jeg er i Edward Grieg, da!

Litlesyster och jag:

Og mer hotell:



Jeg håper dere har hatt en fin påske. :-)

8. april 2009

Det kom en buss til Bjørgvin...

Gjett hvor jeg er. Ok, du skal få litt hjelp. Det sies at det er syv fjell her, men jeg kan bare se fire. De som bor her skal visstnok være rappkjefta og været preges av mye nedbør.

Gud, denne byen er så mye mer spennende enn lille Haugesund, som bare har to lyskryss. (Og den ene gjelder egentlig ikke, siden trafikklyset aldri virker). I Bergen (gjettet du riktig?) finnes trange smug og bakgårdscafeer, hus med mer enn fire etasjer og små tunneller som går under byen. Og overalt hvor du går, ser du unge studenter i blomstrete kjoler, Converse og brune strømpebukser. Jeg vil aldri reise herfra.

6. april 2009

Halo

I dag har jeg hentet sykkelen min på den andre siden av byen, men måtte tilbake igjen for å henta veska... Det har vært mye sykling, med andre ord - i russebukse.

Jeg føler meg som en kriminell i blått. De gamle damene på bussen så på meg som om jeg var satan selv. Jeg kunne like gjerne skalpert meg og tatovert et hakekors i panna! De ville hatet meg like mye! Jeg forstår ikke helt hva det er russen har gjort mot eldre damer for at de skal se på oss som samfunnets avskum. Jeg har aldri hørt om en avgangselev i snekkerbukse som har sparket en senior i leggen og lugget henne i permanenten.

Men, som Maria sa, det veier opp at tiåringer forguder meg basert på de små kortene jeg har i lomma.

Øverst ser du gåseunger jeg fant i dag! En turgåer så veldig sinna ut der jo sto og dro i greina, men det var jo ikke som om jeg skulle hogge ned treet. Jeg skulle bare låne et par gjess. Nederst er en av anime-seriene som ruller over laptopen til kjæresten for tiden. God påskeferie, godtfolk. :-)

4. april 2009

Vår, en novelle

I april i fjor skrev jeg en novelle på skolen som jeg har brukt de siste fire ukene på å skrive på nytt. Den har blitt tre sider lengre. Jeg har lagt hele sjela mi i denne teksten og nå har jeg veldig lyst til å dele den med dere.

Hele novellen er fiksjonell og eventuelle likheter med virkeligheten er helt tilfeldige.


Vår

Det er en tidlig lørdag morgen og jeg våkner av at en solstråle fra vinduet streifer ansiktet mitt. Jeg snur på hodet, for det er det første jeg gjør hver morgen, hver dag. Han er ikke der. En solstråle hviler over den hvite puta hvor hodet hans skulle ha vært. I de store trærne utenfor huset sitter småfuglene og synger morgensalmen mens solen strekker seg opp mot himmelen og ja, det er sannelig vår. Endelig, sier folk. Endelig kan vi gå tur i skauen. Nå skal vi drikke vin i hagen og prate om beplantningen der til sola for lengst har gått ned. Våren er begynnelsen.

Likevel, det er meg fullstendig likegyldig at gresset blir grønt og dagene lengre. Jeg strekker litt på meg, myser mot vinduet og gir opp ønsket om å tilbringe dagen mellom hvite lakner og ignorere vårtegnene. Mai måned kan skinne så mye den makter, men verden er den samme. Jeg tenker på menneskene som går forbi nede på gaten; de som lufter de samme hundene og prater med hverandre om de samme tingene. Det er akkurat som i fjor, og året før. Det er vondt å vite det, hardt å innrøme, men jeg pleide å være en av dem.

Jeg blir liggende lenge, jeg vet ikke akkurat hvor lenge, men sola lyser opp hele værelset før jeg løfter hodet fra puta. Det har vært mange lange netter og enda lengre morgener. Jeg blir liggende våken til månen begynner å usynliggjøres av soloppgangen, slik at jeg kan forsikres om at en ny dag kommer og verden ikke har tatt slutt i løpet av natten. Den evige, urolige følelsen holder søvnen på avstand til det ikke er mulig å motstå den lenger. Tærne mine berører det kalde gulvet. Jeg legger det lange håret mitt bak på ryggen og lukker øynene. Vårherre, jeg vet at jeg vet bedre og du vet det også. Du lar solen skinne på ansiktet mitt til jeg våkner, og ikke tro at jeg ikke tar hintet, for det gjør jeg, men gi meg en dag til.

Jeg hører noe bli slept over gulvet i første etasje. Hun er der. Jeg tenker på alle morgenene jeg har tilbragt alene, men likevel ikke for meg selv, nede på kjøkkenet sammen med ham. Nå er det hun som venter der nede, på at morgenen skal bli en morgen hvor det ikke er for tidlig å gjøre noe. Jeg går ned og ser to stoler står stablet oppå hverandre foran kjøkkenskapet, og slik har hun hentet en skål. Gulvet er dekket med frokostblanding og ved bordet sitter ei lita, lyshåret jente og smiler med melk i munnen. God morgen, sier jeg og gir henne et kyss på hodet. Hun er så vakker, og så liten. Hun vet ingenting, ingenting om verden, om hvordan menneskene ødelegger det de har, eller river seg selv ned fra innsiden. Hun kjenner ikke til hvilken urolighet det er mulig å bære på. Følelsen av at samfunnet faller fra hverandre om ikke rutiner blir holdt så godt som det kan gjøres. Han som satt der med kaffen, han sa alltid at det var så dumt, så unødvendig, og at jeg måtte slappe av. Jeg husker så godt de tidlige timene hvor jeg satt her på kjøkkenet sammen med ham, han som drakk fra det som en gang var min kopp og leste lokalavisa fra der han vokste opp. Vi sa aldri noe, det var ikke behov for det, vi visste begge hvor vi hadde hverandre.

Se hva jeg kan, sier min lyshårete jente med skjeen på hodet. Hun smiler som solen, som våren, jeg elsker ikke våren, men jeg elsker henne. Jeg trodde aldri at ekte lykke fantes før hun kom inn i livet mitt, hun skulle ha vært fire år for alltid. Lykken er å være med henne, det må den være. Alle tanker som bare forsvinner når jeg ser henne, bekymringer som får vinger og flyr avsted, angsten som viskes ut. Noen ganger tror jeg at hun kanskje ser det. Noen ganger sier hun at jeg må smile mer.

Kaffen er ferdig, men nok en gang er den utvannet. Tenk at jeg aldri kan lære å lage kaffe som ham; helt perfekt. Jeg drikker den likevel, fra den koppen som en gang var min, men som jeg nå regner for hans, bare for å poengtere for meg selv at han sa han skulle komme tilbake. Det har gått fire år.

Tiden er snart inne, tenker jeg når jeg ser på klokken. Det er tre minutter igjen. Min lille lyshårede jente sitter i hagen foran huset og leker med dukkene sine. De plukker hestehov, kaster på håret og snakker et språk mellom seg som bare hun kan forstå. Nede på gaten går fremmede forbi. De lufter de samme hundene som de luftet dagen før, og de prater med hverandre om det samme som de har gjort bestandig: været, hundene sine, hvilket vedlikehold de skal gjøre på husene sine til sommeren. Jeg vet det så godt, for jeg har vært en av dem, en som har gått tur, men uten hund, og pratet med fremmede om været og huset og ting som ingen egentlig bryr seg noe om. Tiden er inne. Jeg reiser meg fra benken i hagen og går ned mot veien. I postkassen ligger en avis, ikke noe annet. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at rutinene mine driver meg til vanvidd. Kanskje det er nettopp det de gjør. Likevel gjør faste vaner meg rolig. Det er min måte å bevare fatningen på. Jeg tar avisen ut av postkassen og blir stående et minutt og se bortover gaten. Fra der jeg står, kan jeg se barn som sykler og fugler som flyr lavt over veien, fra et tre til et annet. Jeg er overbevist om at det er slik utsikten vil være, uavhengig av min tilstedeværelse. Jeg har ingen innflytelse på verden lenger. Noen ganger, slik som nå, noen ganger tror jeg ikke at de andre vet at jeg i det hele tatt bor her.

Vi blir værende i hagen en stund. Det er varmt og solen skinner enda over hustakene. Jeg blar gjennom avisen mens hun nynner i gresset ved siden av meg. Jeg bare kikker gjennom, langsomt, ser på bildene og ser på teksten uten å lese den. Det står det samme på det grå papiret som det gjorde i går, dagen før og dagen før der igjen. Butikkran, overfall, skuddveksling, skattesnytere, brutte løfter fra politikerne. De samme menneskene, de samme hendelsene. Til slutt lukker jeg avisen og legger den fra meg i den tro at så lenge man er opplyst, så trenger man ikke å være oppdatert.

Nok en lørdag går mot slutten. Jeg har lagt henne til å sove, lest fra den samme boka som jeg har lest hele uka, slukket lyset og sagt god natt. Tre ganger sa jeg god natt før jeg minnet henne på hvor mye hun betyr for meg, men da hadde hun allerede sovnet. Jeg lukker døren og blir stående med hodet inntil treflaten, lytter. Stillheten, den finnes ikke. Et eller annet sted ligger den vel alltid og venter, men ingenting er lydløst. Alt har sin uro, men ingenting overgår den uroen jeg går og bærer på. Tankene stilner aldri i hodet mitt. De farer rundt og formerer seg, skaper sine egne tanker igjen som beveger seg i retninger jeg aldri tidligere kunne ha sett for meg. Jeg leter etter måter å roe ned sinnet på, få hjertet til å lytte til sin egen rytme og forstå at jeg trenger hvile. Jeg stresser meg selv opp, og sliter meg selv ned.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sov. Et par timer kanskje, i hvert fall ikke mer, for det var fremdeles ikke natt da jeg våknet og så mørkets frembrudd fra vinduet. Det var den lyden som vekket meg, den som alltid vekket meg etter at jeg først hadde sovnet. Hver kveld kom han hjem sent, noen ganger så sent at han like gjerne kunne reist og ikke kommet tilbake, noe han for så vidt også gjorde den natten. Jeg var blitt så vant til å våkne av bilen som stanset utenfor, at jeg våknet den natten også, og ble liggende og lytte. Jeg ventet lenge, ganske lenge, uten at ytterdøren gikk opp, så jeg gikk mot vinduet. Det sto ingen bil der. Det var da jeg skjønte det.

Jeg setter meg opp og ser meg rundt, gnir meg lett i øynene. Det kan ikke være mulig. Det er bare en innbilning, som alltid, bare vanen som gjør at jeg våkner. Nei, det er ikke mulig. Det er dager hvor jeg ikke tillater meg selv å tenke på ham. Jeg kaster koppen hans i søppelet, drar klærne hans ut av skapet og lar dem fly ut av vinduet, som om det siste igjen av ham bare reiser av gårde med vinden og ikke kommer tilbake. Han kommer faen meg ikke tilbake, tenker jeg alltid når jeg slenger skjorter og bukser ut av vinduet. Morgenen etter plukker jeg opp plaggene igjen der de ligger strødd utover innkjørselen, og et slips havner alltid i eiketreet, men jeg lar dem henge. Når stigen er ødelagt, så gidder jeg virkelig ikke å gjøre noe med det. Det er så patetisk, virkelig patetisk, hvordan jeg bærer klærne inn, vasker dem og stryker dem med kjærlighet som om han noen gang vil komme og hente de stygge skjortene. Faen ta ham.

Og nå er han her. Det er virkelig ikke mulig. Jeg står i vinduet og ser ham sitte i bilen sin utenfor huset. Tør du ikke gå ut? Tenker jeg. Tør du ikke treffe meg nå? Jeg kjenner huden stramme seg over knokene mine. Flere minutter passerer, men han blir sittende. Jeg kan bare så vidt se ham gjennom de to vinduene som skiller oss. Jeg tenker at jeg har ikke vært så nær ham på lenge. Så tar han endelig motet til seg, han stiger ut av bilen, ser lenge på huset, ser opp mot vinduet. Han ser meg. Nå må jeg ut, men vil ikke, selvfølgelig ikke, men nå så han meg. Jeg må ut.

Han studerer eiketreet, alle slipsene som henger fra greiner høyt der oppe, og han klør seg litt på haka. Jeg blir oppmerksom på at jeg står med armene i kors og løsriver meg fra meg selv, prøver å virke uanfektet, helt uten suksess. Han ser veldig brydd ut der han står et lite stykke fra meg. Gaten nedenfor ligger stille. Alle menneskene sitter inne i de pene husene sine. De som enda ikke har tatt kvelden, sitter og prater med hverandre, spiser eller ser på fjernsyn. De vet ikke hva ekte stillhet er. Den stillheten som oppstår når man møter en man både hater og elsker så inderlig at ens eksistens bare burde opphøre for å skape balanse i livet igjen. Den stillheten som finner sted når ens hjerte og hode er fylt opp av ord som har ventet i flere år på å bli brukt, men som virkelig ikke klarer å benytte muligheten når den først er der. Den stillheten, den virkelige stillheten som ingen klarer å bryte.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, sier øynene hans. Jeg får lyst til å skrike hold kjeft, du har sagt for mye allerede. Og han ser det, ser hva jeg tenker, og jeg angrer på at jeg tenkte akkurat de ordene akkurat da. Jeg viser vei til benken, med et blikk, og han skjønner hva jeg mener, viser det med sitt. Og vi blir sittende, lenge. Det er alltid fint sånn, å ikke si noe, akkurat nå vet vi akkurat hvor vi har hverandre. Han trenger ikke prate, for jeg vet hva han vil si, og det er det samme andre veien. Ja, det er rart sånn, og litt fint. Jeg holder meg fast i benken, ubevisst, kanskje jeg hadde slått til ham om jeg ikke gjorde det. Jeg hadde slått ham igjen og igjen, over ansiktet, på brystet, i armen, overalt hvor jeg kunne treffe for å få ham til å forstå hvordan alt har vært siden han dro. Jeg ville fortalt ham alt sammen i hvert eneste slag han hadde følt mot kroppen sin. Knokene mine er hvite. Tankene mine er tomme og vektløse, veksler mellom emner og hendelser som ikke er nevneverdige og historier om jenta som er så fine, som ikke passer akkurat nå. Tankene bare svirrer rundt i ubestemmelige retninger.

En finger beveger seg langsomt mot mine, stryker forsiktig, prøvende over de kalde fingrene mine. Jeg griper tak i den sterke hånden hans, klemmer hardt, slik jeg kniper øynene sammen. Jeg vil ikke at han skal se at jeg gråter. Han kjenner hvordan all lidelsen han har påført blir overført gjennom det kraftige, anstrengte taket jeg har i ham, og han sier at han forstår. Han sier det gjennom måten han bruker den andre hånda til å stryke over min, hvordan han klemmer tilbake. Vi sitter der lenge. Vi har en lang samtale oss imellom uten at et eneste ord blir vekslet. Alt kommer fram, i en stillhet så sterk, alt det sinnet og savnet, sorgen og desperasjonen. Flyktige ord uten lyd viskes avgårde i den svake vinden. Det sterke trykket av innestengte følelser letter og flyter avgårde.

Da jeg sto opp i dag, da jeg så på den tomme plassen ved siden av meg i sengen, da jeg så ut av vinduet og så våren, begynnelsen, for våren er alltid en begynnelse har folk ment, da tenkte jeg noe annet. Jeg vet, at da jeg satt på sengekanten og tenkte på gresset som igjen gror, på fuglene som har kommet tilbake og på alt som igjen vokser, spirer, kommer til liv i årstiden alle mennesker lever gjennom vinteren for, da jeg tenkte på begynnelsen, da tenkte jeg egentlig på slutten. De siste fire årene har jeg ikke følt annet enn at hver eneste dag er en dag nærmere slutten. Jeg vet ikke helt hva som skulle endt. Meningen med alt, kanskje. Livet mitt har ikke hatt mening på lenge. Og nå sitter jeg her, med ham som var begynnelsen, han som var fortsettelsen, som til slutt forårsakte slutten. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, hva jeg liksom skal føle nå. Er dette begynnelsen, enda en? Jeg ser bort på ham. De slitne øynene, de varme øynene, alltid overfylt av en ubeskrivelig kjærlighet som sjelden kommer til syne på noen annen måte, de sier at han ikke vet, men at det ikke betyr noe. Vi er her, vi har hverandre. Og våren omgir oss, med en sol som alltid lyser på en skiftende himmel, med fuglekvitter som piper i ørene, grønt gress og nye, friske blader på ethvert tre, enhver buskvekst. Vi skal til havet, kjenne på vinden og vanntemperaturen. Han vil bli kjent med henne, som om han kan ta igjen år som alltid vil være tapt. Havet er et fint sted å begynne, der vinden kommer fra langt der ute og slynger seg innover landet, mellom hus og skog og jeg tror, at det kanskje er der våren kommer fra. Det er der den oppstår. Våren lar oss gjenfødes. Våren brakte ham tilbake.

2. april 2009

There she goes

Det har vært en dårlig dag. I morges ringte pappa og sa at farmoren min er død. Etterpå dro jeg på skolen en stund for å ha møte med historielæreren, men jeg dro hjem etterpå.

Du finner ikke noe som er tyngre i livet enn sorg over et liv eller en kjærlighet. Sorg er det tyngste av alle tunge ting.

29. mars 2009

Vi Två



Sønnen til kjæresten min er tre år gammel. Favorittfilmen hans er Spaiman (Spider-Man), det kuleste dyret er pusjkatt og oppvask uten tilsyn er gøy fordi ingen kan se hvor mye Zalo han egentlig klemmer ut i vasken. Og så drømmer han tydligvis om å bli kineser.

--+

I går våknet jeg som vanlig altfor tidlig. Jeg har begynt å legge mobilen under hodeputa slik at jeg kan sjekke hva klokka er når jeg er lysvåken og tror at det er langt på dag. Som regel er det ikke det.

Resten av dagen min var begivenhetsrik. Jeg vasket og støvsugde, for det var lørdag, vet du. Til frokost spiste jeg en brødskive som så ut som en bjørn:

Jeg hengte opp tegningene til TM:
Og jeg øvde maaaasse til historieprøve! Og det skal jeg forøvrig gjøre hele søndagen også.

24. mars 2009

Dienstag

God morgen. Etter å ha sovet i noe som føles som dagevis, sto jeg opp og så at klokka var åtte. Og fremdeles kan jeg ikke gå på skolen. Legen har gitt meg sånne supersterke smertestillende, så de neste dagene kan jeg verken kjøre bil eller amme! Livet er blodig urettferdig... 

I dag kommer den nye valpen til Tommy. Ellers skal jeg bare sitte her og spise cornflakes.

Og nå ser jeg at jeg har drukket opp en hel flaske hostesaft i søvne... Er det litt dumt?